Hvordan jeg mistet Gubbinatoren

Alle som deler postkasse med en nerd vet hva det vil si å “miste” dem til diverse tekniske dippedutter eller spill flere kvelder på rad.  Og det er jo greit nok. Jeg er vant til å miste ham til rollespill, Warhammer og hva det nå enn er han spiller på X-station og Playbox. Han kan jo også Star Wars-filmene utenat, og Tolkien-bøkene på rams. Jeg er faktisk ganske så forundret over at det ikke finnes lasersverd i huset, for han har jo The One Ring hengende i et gullkjede rundt halsen…

Gaven kunne med fordel vært pakket inn i pent innpakningspapir, men nerder bryr seg lite om slikt.

Jeg har gjort meg skyldig i å oppmuntre til fortsatt nerdethet, både ved å si “gå og finn noen å leke med” og ved å hoste diverse spillkvelder hjemme i stua – med hjemmebakst og pizzatoast til gutta. Jeg har gjort dette fordi jeg liker at han er nerd, og jeg ønsker at han skal forbli nerd. Jeg liker at han er intelligent, morsom og belest (- og jeg har vel heller aldri følt noen tiltrekning mot bad guys)

Tilleggsgave fra Karate Kid’n og alle husdyra; okularer og filtre

Men nå lurer jeg på om ikke jeg har tatt denne tilretteleggingen til hans nerdhet en smule langt… Jeg får vel begynne med begynnelsen:

Da vi var unge og nyforelskede – hvilket vi forsåvidt fremdeles er (unge, altså) – gav jeg Gubbinatoren tidenes mest geniale Valentines-gave. Jeg “kjøpte” en stjerne til ham. Det vil si, ute i verdensrommet, befinner det seg en stjerne som er offisielt kalt opp etter Gubbinatoren. Se denne linken for informasjon om du synes det var en god idè. Gubbinatoren satte i alle fall stor pris på det – han ble faktisk satt helt ut. Men han er jo som før nevnt en nerd, og nerder blir alldeles vill i knickersen av denslags.

Ganske så fornøyd Gubbinator

Denne Valentinsgaven angret jeg temmelig nøyaktig ett år etter – og alle år etter det. Hvordan i all verden overgår man en slik gave? Man gjør ikke det. Konfekt og middager, slips og truser (selv Supermanntruser), legosett av R2D2 og Dødsstjernen, blekner alle i forhold til å få en stjerne oppkalt etter seg. På den andre siden, man kan jo ikke vente til den siste Valentinsdagen heller…

Nerden synes det var gøy å “bygge” stjernekikkerten sin også

I år til bursdagen får Gubbinatoren en stjernekikkert. Han har allerede fått den litt på forskudd, og gliset kunne ikke vært bredere. Nå går han sirkler på stueparketten og venter på mørket. Og det er da det slår meg, jeg har mista ham for godt nå. Hver kveld og hver natt kommer han til å sitte ute og se på stjernene. Vi kommer aldri til å kunne se en film sammen igjen.

– Selv ikke Star Wars.

Straks klar. Litt kalibrering må til.

Vi fikk noen flotte syn av månen, på endel bedre hold enn her. (ja, Old Mamasan fikk også lov å kikke)

TO halvmåner! ;-p

Oh, I’ve lost him now…